Da Toyota kom inn i Formel 1 i 1999 var det med stor selvtillit og en nesten utømmelig pengekiste – men de er kanskje det fremste eksemplet på at penger i seg selv ikke gir deg suksess i denne sporten.
Det ble sagt at Toyota hadde frie midler av en størrelse som gjorde at de kunne kjøpt daværende Daimler Chrysler kontant. Selskapet som er en av verdens største bilprodusenter, kjent for sitt rykte for kvalitet og pålitelighet innenfor massemarkedet og enorme ressurser og teknologiske kunnskap. De fleste trodde det bare ville være et spørsmål om tid før de sikret seg sin første seier. Men tross investeringer på hundrevis av millioner dollar, en imponerende infrastruktur, og flere gode førere, klarte Toyota aldri å vinne en eneste Formel 1-løp.
I stedet står Toyota F1-prosjektet som et av de største mislykkede prosjektene i sportens historie.
Du må aldri undervurdere F1
Når Toyota bestemte seg for å gå inn i Formel 1, undervurderte de i stor grad kompleksiteten og utfordringene sporten krevde. Tidligere hadde Toyota hatt suksess i både Rally-VM og sportsvognklassen med sin legendariske GT-One racerbil. Men Formel 1 var en helt annen utfordring. I motsetning til rally og sportsbilracing, hvor Toyota allerede var en velkjent aktør, var Formel 1 et sted som gjorde at det måtte leveres på et høyt teknisk nivå og presisjon på alle plan.
Et av Toyotas første feilgrep var å satse på en V12-motor for sin F1-bil, til tross for at reglene snart endret seg til å kun tillate V10-motorer. Dette tvang dem til å skrote V12-prosjektet, som de allerede hadde investert millioner i. Selv om de offisielt utsatte sin debut fra 2001 til 2002 på grunn av denne motorendringen, var realiteten at Toyota ikke var klar for Formel 1, og dette var bare begynnelsen på deres utfordringer.
Dårlig start
Da Toyota debuterte i 2002, var forventningene høye. Men bilen deres, TF101, var langt fra konkurransedyktig. Selv om den hadde gjennomgått omfattende testing i 2001, inkludert over 20 000 kilometer med kjøring på baner rundt om i verden, var den fortsatt tung og manglet aerodynamisk presisjon. Toyota klarte kun å samle to poeng i sin debutsesong, og mens de håpet dette skulle være en læringsprosess, ble det raskt klart at fremgangen var langt tregere enn forventet.
Samtidig begynte Toyota å vise en tendens til å legge skylden på førerne for underprestasjonene, noe som bare skapte intern uro. Førere som Mika Salo og Allan McNish ble fort byttet ut, og dette mønsteret gjentok seg gjennom Toyotas tid i Formel 1. Selv dyktige førere som Jarno Trulli og Ralf Schumacher klarte ikke å endre kursen til et team som stadig feilet med å identifisere de virkelige tekniske og organisatoriske problemene.
Kultur
En av de største svakhetene ved Toyotas tilnærming til Formel 1 var deres forsøk på å overføre sin bedriftskultur, kjent som «The Toyota Way», til sporten. Dette var en svært disiplinert og grundig metode for produksjon og organisasjon, og den har vist seg svært effektiv i bilproduksjon. Men Formel 1 er en verden av hurtige beslutninger og ekstrem teknisk spesialisering, noe Toyota ikke helt klarte å tilpasse seg.
Denne stive bedriftskulturen hemmet utviklingen av deres F1-team, hvor beslutninger ofte ble forsinket, og mange av de ansatte følte seg hindret av byråkrati. Samtidig holdt teamet fast ved en modell med for mye styring fra hovedkvarteret i Japan, noe som forsinket utviklingsprosesser og avgjørelser som krevde hurtig respons på banene.
Aerotrøbbel
En annen stor svakhet for Toyota var deres fokus på feil områder av bilutviklingen. Aerodynamikk ble den dominerende faktoren i Formel 1 på 2000-tallet, men Toyota brukte for mye tid på å erkjenne dette. Først mot slutten begynte de å investere seriøst i aerodynamiske forbedringer. Dette førte til at de ofte hadde biler som manglet konkurranseevne på de mest teknisk krevende banene.
I 2009 så det ut som Toyota endelig kunne være på vei mot seier, takket være deres innovative bruk av den kontroversielle «dobbel diffuseren». Dette konseptet ga dem en fordel i sesongens første løp, og teamet lå godt an i flere Grand Prix-løp. Men strategiske feil og mangel på selvtillit i avgjørende øyeblikk kostet dem potensielle seire, spesielt under Bahrains Grand Prix hvor de ledet løpet, men feilaktig valgte en dårlig dekkstrategi.
Toyota hentet inn flere erfarne tekniske ledere og designere i løpet av sin tid i Formel 1, inkludert den anerkjente Mike Gascoyne fra Renault i 2003. Gascoyne la grunnlaget for en relativt vellykket 2005-sesong, hvor Toyota oppnådde sin beste plassering i konstruktørmesterskapet med en fjerdeplass. Men til tross for denne fremgangen, var Toyota fortsatt langt unna å vinne løp, og Gascoyne ble raskt erstattet etter at resultatene i 2006 ikke levde opp til forventningene.
Den stadige utskiftingen av ledere, ingeniører og førere skapte en ustabilitet i teamet som gjorde det vanskelig å bygge opp kontinuerlig suksess. Toyota klarte aldri å etablere en stabil kjernetropp som kunne bygge opp teamets tekniske kunnskap og konkurransedyktighet over tid.
Slik forsvant de
Toyota trakk seg fra Formel 1 ved slutten av 2009-sesongen, delvis på grunn av den verdensomspennende økonomiske krisen, men også på grunn av mangelen på suksess etter nesten et helt tiår i sporten.
Teamet hadde aldri klart å vinne et løp, og deres høyeste plassering i konstruktørmesterskapet var en fjerdeplass. Selv om det var håp om at den nye TF110-bilen, som aldri fikk debutere, kunne ha vært en vinner, er dette noe vi aldri vil få vite.
Toyota F1 som et eksempel på hvor vanskelig det er for selv de største og mest ressurssterke selskapene å lykkes i Formel 1. Med en feil tilnærming, for mye byråkrati, og manglende forståelse for sportens dynamikk, ble Toyotas Formel 1-eventyr en dyr lærepenge om at penger ikke fikser alt.