Spa-Francorchamps har alltid vært en bane som har framstått like mektig og imponerende som den har vært farlig. I dagens utgave står den som en av de mest legendariske banene i verden og en spesiell på plass på Formel-1 kalenderen: den lengste banen i løpet av året. Syv kilometer og et ensemble av noen av de raskeste svingene man kan kjøre i en Formel 1 bil: Blanchimont, Double Gauche/Pouhon, og ikke minst Eau Rouge-Raidillon. Men banen midt i Ardennene har tidligere vært både enda lengre og enda farligere.
Formel 1s første møte med Spa-Francorchamps
I 1950 var Formel 1s besøk til Spa det femte Formel 1-løpet noensinne. Førerne ble møtt av en landeveisbane på 14 kilometer: dobbel så lang som dagens utgave. Der førerne i dag tar til høyre etter Kemmel-langsiden, fortsatte datidens førere et lite stykke lengre frem før de tok til venstre og ut på en lengre runde gjennom den belgiske landsbygden. Der svingene bar navnet til tettstedene, landsbyene og gårdene de passerte gjennom og forbi. Dette var en tid der tracklimits ikke var et stykke asfalt eller grus, men hus, jordvoller, høystakker og til og med piggtrådgjerde. Marginene for feil var minimale gjennom de fryktinngytende svingene.
Lange og raske Burnenville brakte dem ned til Malmedy, en rask høyresving, som førte ut på Masta-langsiden. Masda-kinken fulgte så. En utrolig rask, trang og blind venstre-høyre sjikane der husvegger ventet om man gjorde en feil. Gamle Stavelot ventet så. En rask dosert sving som var porten til den lange klatringen; gjennom Blanchimont og tilbake til La Source før man kom til start-mål langsiden der Eau Rouge-Radillon ventet uungåelig som alltid. Ettersom La Source var den eneste harde innbremsingen var dette en bane der momentum var nøkkelen til suksess. En tabbe tidlig i runden kunne ende opp med å koste flere sekunder ved slutten av runden.
De første årene på Spa var førerne veldig klar over farene som var assosiert med banen. Startfeltene var dermed noe mindre enn ved de andre løpene. Den mikroskopiske marginen for feil var nok til å skremme en god del førere bort fra løpet. Åtte løp ble kjørt på de belgiske landveiene i løpet av 50-tallet uten at løpet ble preget av store hendelser. Det sies at en ulykke kommer sjelden alene, og i det 60-tallet ankom åpnet virkelig slusene seg.
En mørk dag i Formel 1-historien
Innovasjon ledet til at flere og flere biler kjørte med midtstilt motor bak føreren. Bilene ble dermed smidigere og raskere. Kanskje til og med for rask for Spa. Fritreningen ble preget av to enorme ulykker. Styringen til Mike Taylor røk i det briten var på vei gjennom Stavelot. Han endte opp i trærne ved utkanten av svingen og skadene var nok til å sette en stopper for hans racing-karriere. Legenden Stirling Moss var treningens andre offer. Et hjul løsnet gjennom Burnenville-svingen og briten ble kastet ut av bilen. I motsetning til Mike Taylor, kunne Moss fortsette karrieren sin, dog etter noen måneder på sidelinjen. Lite viste de at dagen etter skulle bli en av de mørkeste dagene i Formel 1s historie.
Det hele startet på runde 20. Briten Chris Bristow kjempet med hjemmefører Willy Mairesse i det de ankom Burnenville. Hjulene hektet med hverandre, og mens Mairesse kunne fortsette, ble Bristow sendt oppover en jordvoll. Han ble kastet ut av bilen og inn i et piggtrådgjerde som tok livet av ham umiddelbart. Christ Bristow ble dermed det til da yngste dødsfallet i Formel 1, han ble 22 år gammel. Men løpet fortsatte og bare et par runder senere ankommer Alan Stacey Burnenville. I nesten 240 kilometer i timen treffer han en fugl. Han blir slått bevisstløs og hans Lotus endte opp i en åker før den tar fyr og eksploderer. Han ble 26 år gammel.
Slutten på gamle Spa
Men Formel 1 returnerte til Spa, og bilene ble raskere og raskere. Til 1966-sesongen var det tillatt med større motorer, som naturligvis førte til raskere biler. Løpet i 1966 kunne fort blitt en annen tragisk helg, men ble heller en katalysator for en av sikkerhetens store forkjempere. Jackie Stewart mistet kontrollen gjennom Masta-kinken tidlig i løpet. Bilen gikk gjennom et skur, traff en stolpe og skotten havnet opp ned grøft. Han var fanget i vraket og dynket i bensin, og måtte ha hjelp av Graham Hill og Bob Bondurant til å komme seg ut av bilen, noe som tok cirka en halvtime.
Jackie Stewart overlevde denne dramatiske ulykken og ble en forkjemper for økt sikkerhet i sporten. I forkant av løpet i 1969 inspiserte skotten banen, der han kom frem til at banen ikke var sikker nok og at banen måtte forbedre sikkerheten innen Formel 1 besøkte banen. Styret nektet å betale for det, noe som førte til at flere lag trakk seg, som til slutt førte til at løpet ble avlyst. Til løpet i 1970 ble det installert en provisorisk sjikane ved Malmedy for å senke hastigheten ut på Masda-langsiden, men snittfarten var likevel over 240 kilometer i timen. Etter banen ikke var oppdatert til sikkerhetsstandarden i 1971 ble løpet nå også avlyst og Spa ble fjernet fra kalenderen for godt.
Livet uten Spa
Allerede i 1972 prøvde Formel 1 å utforske livet uten Spa. Den originale løsningen innebar å fordele Belgia Grand Prix mellom to baner. Nivelles-Baulers utenfor Brussell og Zolder, ikke langt fra grensen til Nederland. Førstnevnte var en komplett motsetning til Spa. Nivelles-Baulers var en flat permanent bane, med store avkjøringssoner. Selv om intensjonen var god ble banen beskrevet som for sikker av førerne, og de store avkjøringssonene førte til at tilskuerne klagde på avstanden til banen. Banen arrangerte Belgia Grand Prix i 1972 og 1974, men til 1976 førte en kombinasjon av dårlig underlag og økonomiske vansker til at det bare ble disse to løpene på Nivelles-Baulers.
Zolder hadde derimot en litt lengre historie. Banen var litt lengre enn Nivelles-Baulers, gikk delvis gjennom en skog, og var litt mer teknisk og flytende av natur. Men banen fikk en nokså turbulent og mørk slutt. Løpet i 1981 var preget av FISA-FOCA krigen og nå utdaterte fasiliteter. Under fritreningen snublet Osella-mekaniker Giovanni Amadeo fra pitmuren og ble påkjørt av Carlos Reutemann. Amadeo omkom etter løpet av skadene. Løpsstarten ble utsatt etter førerne streiket på grunn av fasilitetenes og banens tilstand, og når løpet endelig startet ble det nok en gang katastrofe. Arrows-fører Ricardo Patrese kvelte motoren og Arrows-mekaniker Dave Luckett hoppet ut på banen for å dytte bilen i gang. Men løpet ble startet, og Patreses lagkamerat Siegfried Stohr, kjørte inn i Patrese og Luckett. Heldigvis overlevde Luckett skadene, men dette var ikke slutten på tragediene ved Zolder. Året etter omkom Ferrari-fører Gilles Villeneuve i en voldsom ulykke der han ble kastet fra vraket.
En ny mulighet for Spa-Francorchamps
Mens Formel 1 besøkte både Nivelles-Baulers og Zolder, hadde Spa blitt ombygd. Banen var nå permanent og halvert i distanse, men likevel syv kilometer lang og den lengste banen på kalenderen. Selve traseen er nesten identisk dagens bane, bare med unntak av busstoppsjikanen, som ble ombygd til løpet i 2007. Nye Spa fikk debuten på kalenderen i 1983, og selv om Formel 1 returnerte til Zolder i 1984, har Spa vært et fast innslag siden da* (*Løpet i 2003 ble avlyst på grunn av lovene mot tobakksreklame og i 2006 for ombygging/oppussing av anlegget).
Men banen var, og er enda ikke plettfri, og det har blitt gjort tiltak siden for å gjøre banen sikrere. Ingen har mistet livet i et Formel 1 løp på Spa siden 1960, men man var svært nær på 90-tallet. I 1992 hadde franskmannen Érik Comas en voldsom smell gjennom Blanchimont. Han ble slått bevistløs og foten hans presset ned gasspedalen, som kunne bidratt til en motoreksplosjon. Ayrton Senna hørte dette, og stoppet opp, gikk ut av bilen og slo av Comas’ motor. Den brasilianske legende holdt også hodet til Comas stødig frem til legebilen ankom stedet. Året etter mistet italienske Alexander Zanardi kontroller over sin Lotus på vei opp Radillion. Ulykken plasserte ham på sidelinjen i ni måneder og var så ekstrem at han ble tre centimeter kortere som et følge av den.
Motorsport blir aldri 100% sikkert
Tiltak har blitt gjort siden da for å gjøre banen sikrere, men det er likevel ett parti som alltid vil være beryktet: Eau Rouge-Radillon. Komplekset har på sitt bratteste en stigningskurve på 17%, og en høydeforskjell på 40,8 meter. Utgangen er blind, man ser ikke utgangen av svingen før man allerede er på toppen. Formel 1 har vært heldige at ingen har lidd disse svingenes skjebne, men i juniorkategoriene har vi dessverre ikke vært like heldige. Løpshelgen i 2019 ble preget av det tragiske dødsfallet av Anthoine Hubert i løpet av helgens første, og eneste, Formel 2 løp. Den unge franskmannen endte i barrieren før han ble truffet av Juan Manuel Correa som hadde mistet kontrollen etter en punktering. Et lite stykke lengre bort, i veldig våte forhold, mistet nederlandske Dilano van’t Hoff livet under et Formula Regional-løp i 2023. På vei ut på Kemmel-langsiden mistet nederlenderen kontroller og ble truffet av Adam Fitzgerald; en ulykke minnet om Huberts fire år tidligere.
Kanskje det farligste med Eau Rouge-komplekset var barrierenes flaskehalsform. Biler som endte i barrieren ved toppen av bakken, kunne lett bli kastet tilbake ut i kjørebanen. Komplekset har i de siste årene blitt justert. Det er nå en større avkjøringssone til venstre for bakketoppen for å forhindre dette. Men komplekset er likevel farlig, noe som er forsterket av den blinde utgangen, der man ikke ser noe annet enn himmel og tretopper før man har nådd bakketoppen. Spa-Francorchamps er en raske bane med utrolig raske svinger som videre gjør banen farlig av natur. Det er viktig å huske på: selv om bilene er sikrere enn noen gang før og det gjøres tiltak for å gjøre banen sikrere; så kommer aldri motorsport til å bli 100% sikkert.