Hvor bra har egentlig denne sesongen vært for Dennis Hauger? Hva betyr det for hans videre karriere? Og kan man sammenlikne Dennis sitt F3-gull med VM-gullet til Petter Solberg i rally?
Så var årets Formel 3-sesong over, og det gikk som vi håpet. Dennis Hauger fra Aurskog og Norge gikk helt til topps, og det er ingen tvil om at dette er den største norske formelbilsprestasjonen noensinne. Nå vil noen kanskje påstå at akkurat det ikke var så vanskelig, da Norge ikke har de største tradisjonene i formelbilracing.
Og det er ikke så rart. For da resten av verden begynte å bygge asfaltbaner for rundt 100 år siden, var det ingen slike i Norge. I Norge ble det kjørt mest på isbaner, og selv om det hører med til historien at det faktisk har blitt arrangert tre Grand Prix-løp i Norge på 30-tallet, er det viktig å påpeke at disse gikk på islagte Mjøsa, Gjersjøen og Bogstadvannet.
Bjørnstad og Andersen
Vi skal heller ikke glemme at vi har en norsk Grand Prix-vinner, nemlig Eugen Bjørnstad, men da Bjørnstad vant Grand Prix-løp på 30-tallet var det ikke noe definert verdensmesterskap som i dag. Det kunne bli kjørt flere Grand Prix-løp på helt forskjellige steder den samme helgen, og løpene som Bjørnstad vant var ikke av de mest prestisjefylte. Men for all del; Eugen Bjørnstad var en stor norsk bilsporutøver, og bærer i dag sitt navn på motorjournalistenes årlige pris i norsk bilsport, «Eugen Prisen».
Til tross for at Eugen Bjørnstad vant Grand Prix-løp, vil jeg påstå at den «største» norske bilsportutøveren før den andre verdenskrig var Gulbrand Andersen fra Horten. Det var bare det at knapt noen i Norge fikk med seg hva Andersen gjorde, fordi han kjørte i USA under navnet Gil Andersen. Andersen tok en tredjeplass i Indianapolis 500 i 1916, og året før vant han storløpet i Sheepshead Bay utenfor New York, og ble dermed den første vinneren av Astor Cup. I dag er det sammenlagtvinneren av IndyCar som får Astor Cup, så på søndag fikk spanske Alex Palou sin pokal med navnet «Gil Andersen» inngravert som den første vinneren.
Jeg skriver «største» i anførselstegn, for hva betyr det egentlig å være «størst»? Det å rangere forskjellige førere i forskjellige mesterskap i forskjellige epoker opp mot hverandre, er egentlig umulig. Og hvilke kriterier skal man legge til grunn? Antall deltakere og nivå på konkurrenter? Internasjonal prestisje og oppmerksomhet? Det finnes ingen fasit.
Nordmenn som prøvde seg
Hjemme i Norge var det ikke mange som hadde noe forhold til racing, selv om det ble arrangert et par storløp på Gardermoen rett etter den andre verdenskrig. Men for å få til en rundbane på den gamle flystripa måtte man også ha noen hundre meter med grus – så helt asfaltracing var det ikke.
Den første norske asfaltbanen stod ferdig i 1970 på Røssvoll, rett ved siden av flyplassen i Mo i Rana. Den var ikke lang, den lå ikke sentralt til, men der gikk det i hvert fall an å kjøre asfaltracing på norsk jord. Ellers var det mest i Sverige at nordmenn med interesse for asfaltracing kunne prøve seg, og noen tok den enda lenger, som Stener Svartrud, som kjørte Formel V internasjonalt mot førere som Jochen Rindt. Eller Bjørn Langrekken, som var teamkamerat til Ayrton Senna i Formel Ford.
Noen andre prøvde seg også i utlandet, og utover 80-tallet dukket Harald Huysman opp i den norske offentligheten. Harald, som hadde vokst opp i Belgia, men som kjørte under norsk flagg, gjorde det sterkt i både Formel Ford, Formel 3 og i amerikanske formelbilsklasser. Og han holdt på få kjøre et Formel 1-løp også, da føreren til EuroBrun, Claudio Langes, slet med å betale sitt team foran Frankrike Grand Prix i 1990. Harald, som på denne tiden kjørte Sportsvogn-VM for det samme teamet, fikk beskjed om å ta med seg kjøredress og hjelm til Paul Ricard, men i siste liten skaffet Langes pengene det kostet.
På slutten av 80-tallet stod også Lånkebanen ferdig, og der ble det kjørt asfaltracing med førere som Børre Skiaker, nevnte Huysman – og til og med Tom Kristensen til start. At danske Kristensen senere skulle bli den mestvinnende på Le Mans, var det nok ikke mange som tenkte da han kjørte et løp i Treser Cup på Lånke.
Harald Huysman er for øvrig en rød tråd i norsk formelbilhistorie. For Rudskogen, som Huysman eier mesteparten av i dag, stod ferdig i 1990. Og mange mener at det var først da Norge fikk sin første ordentlige asfaltbane, ettersom Røssvoll var for liten og rallycross etter hvert tok over Lånkebanen. Men i 1990 var vi allerede 60-70-80 år bak resten av verden når det gjaldt asfaltbaner, og da sier det seg selv at vi kom sent i gang.
Likevel var det nordmenn som hevdet seg i formelbiler på den internasjonale arenaen. Tommy Rustad gjorde det sterkt i Europamesterskapet i Formel Renault, ble nummer seks i Marlboro Masters i Formel 3 og fikk en slags Formel 1-test med Minardi. Thomas Schie kom helt til Formel 3000, datidens Formel 2 i 1997, og konkurrerte mot førere som Juan Pablo Montoya og Ricardo Zonta. Stian Sørlie gjorde suksess i Formel BMW, ble invitert til å besøke Williams-fabrikken, men begynte etter hvert å kjøre bil med tak. Pål Varhaug kom helt til GP2, datidens Formel 2 i 2012, men fikk en tøff sesong som teamkamerat til Romain Grosjean. Og Dennis Olsen har slått førere som Max Verstappen og Alexander Albon i både gokart og formelbiler, men det ble til slutt en profftilværelse hos Porsche for Olsen.
Enestående sesong av Hauger
Så nei, Norge har ikke altfor mye å skryte av når det gjelder formelbilracing, men uansett om vi hadde hatt mer å skryte av, så er det store sjanser for at Dennis Hauger hadde stått for den sterkeste formelbilsprestasjonen i Norge i år uansett. Hans Formel 3-sesong har nemlig vært helt enestående.
Dennis fikk til slutt 205 poeng, 26 poeng mer enn Jack Doohan på andreplass. Til sammen 20 løp ble kjørt, ettersom det ene løpet i Sotsji ble avlyst på grunn av uvær. Sammenlikner vi dette med fjorårets mesterskap, så vant da Oscar Piastri etter å plukket 164 poeng. Da ble det riktignok kjørt kun 18 løp, og det var ikke mulig å hente så mange poeng som i år, men det viser uansett at sesongen til Hauger i år har vært usedvanlig sterk.
Det er også et kvalitetstegn at Oscar Piastri nå leder Formel 2, og at Theo Pourchaire, som ble nummer to i Formel 3 i fjor, ligger på femteplass i årets F2-sesong. Og husk at Piastri og Pourchaire i fjor ble fulgt til døra av førere som Logan Sargeant og Fredrik Vesti – to førere Dennis Hauger har hatt full kontroll på denne sesongen. Ja da, det betyr noe hvilket team man kjører for, men dette er uansett nok et eksempel på hvor sterk sesongen til den norske Red Bull-junioren har vært.
Vi hadde også en overlegen vinner av Formel 3 i 2019, nemlig Robert Schwartzman, og Ferrari-junioren ble i fjor nummer fire i Formel 2. I år ligger han på tredjeplass sammenlagt.
Derfor er det ikke mulig å gi Dennis noe annet enn terningkast 6 etter årets sesong. Han har vært jevnt i toppen gjennom hele sesongen, plukket vesentlig mer poeng enn de andre og nesten ikke gjort feil. Han gjorde en feil i Barcelona, men jeg vil påstå at de andre løpene og kvalifiseringene som har vært noe under pari, først og fremst skyldes teamet som har skrudd seg bort.
Og det er ganske interessant at Prema tapte kampen mot Trident om teammesterskapet i Formel 3, etter å ha vunnet mesterskapet i overlegen stil de to siste årene. Prema har ikke vært like sterke i år som tidligere, men likevel klarte Dennis å vinne mesterskapet. Sterkt!
Så hvor stort er dette?
Er et gull i Formel 3 større enn et VM-gull i rally? Nei, jeg mener ikke det. Da Petter Solberg ble verdensmester i rally i 2003 stod hele Norge stille, og vi er ikke der ennå med Dennis. Petter banet vei og viste at Norge kunne mer enn å vinne EM-gull i rallycross med Martin Schanche. At Petter senere også tok VM-gull i rallycross, gjør han bare enda større.
Men skulle Dennis Hauger komme til Formel 1, så blir han fort «større» enn Petter Solberg. Internasjonalt tiltrekker Formel 1 seg større interesse enn Rally-VM (og ikke minst rallycross), og med den store F1-interessen vi ser her hjemme, så tror jeg bildet er det samme i Norge akkurat nå. Det betyr på ingen måte at jeg nedvurderer gode norske prestasjoner i rally og rallycross, men jeg tror vi vil nå et annet nivå av interesse om vi får en nordmann i Formel 1 for første gang i historien.
Dennis Hauger er også en del av en «ny generasjon» norske bilsportutøvere, som gjør det sterkt internasjonalt. Mye takket være den såkalte «Solberg-effekten», på grunn av Petter og Henning Solberg, nådde både Mads Østberg og Andreas Mikkelsen verdenstoppen i rally. Andreas Bakkerud har hevdet seg helt i verdenstoppen i rallycross, og Fredric Aasbø er blant verdens aller beste i drifting.
Den kanskje største forskjellen fra tidligere er at vi nå også har en rekke førere som hevder seg i internasjonal racing. For det er ikke bare Dennis Hauger som er norsk og vinner løp på internasjonale racingbaner. Dennis Olsen vinner løp som proffsjåfør for Porsche, Mads Siljehaug vinner løp som proffsjåfør for KTM og Christian Krognes vinner løp som proffsjåfør for BMW, for å nevne noen.
Og bak disse igjen kommer en fører som 15 år gamle Martinius Stenshorne, som nå skal kjøre Formel 4 etter å ha tilhørt verdenstoppen i gokart.
I tillegg til å kommentere Formel 1 for Viaplay og V Sport, så jobber jeg også som sportssjef i Norges Bilsportforbund, så jeg følger disse utøverne tett – og jeg vet vi har mye å glede oss til i årene fremover.
Hva med fremtiden?
Så hva nå, Dennis Hauger? For selv om vi sammenlikner Dennis Haugers gull med Petter Solberg og andre, må vi ikke glemme at Hauger bare er i startgropa av sin karriere.
I kulissene jobber manager Harald Huysman (du husker den røde tråden?), Dennis sin far og ikke minst Red Bull. Og de har allerede avslørt at Dennis mest sannsynlig kommer til å kjøre Formel 2 for Prema neste år. Det er i så fall et meget godt valg. Dennis kjenner Prema-teamet godt, han fungerer godt i teamet, og gjett hva – Prema har vært det beste teamet i Formel 2 de siste årene.
Det vil si at Dennis har alle muligheter til å lykkes i Formel 2 også. Likevel vil jeg formane til tålmodighet.
Jo da, ingen ting hadde vært bedre enn at Dennis er i toppen i sitt første år i Formel 2, og erstatter for eksempel Yuki Tsunoda i Alpha Tauri allerede i 2023, men vi må ikke glemme at det mest vanlige er at man trenger et «læreår» i Formel 2 også. Jeg tror derfor vi skal forberede oss på to sesonger i Formel 2 for Dennis Hauger. Og gjør han som i Formel 3, med å være helt i toppen i sitt andre år, så er ikke Dennis mer enn 20 år gammel i 2023 – og kan kanskje debutere i Formel 1 i en alder av bare 21 år i 2024.
For det må vel være lov til å drømme litt etter en sesong som dette? Og som jeg har skrevet før; kommer Dennis til Formel 1 har jeg til intensjon om å kommentere alle løpene hans on-site i debutsesongen – for det er nemlig min personlige drøm etter å ha kommentert Formel 1 – uten en nordmann til start – siden 1997…
Atle Gulbrandsen
@atlegulbrandsen
Atle Gulbrandsen er Formel 1-kommentator og programleder på Viaplay og V Sport. Han har kommentert Formel 1 på norsk TV siden 1997, da han ble verdens yngste Formel 1-kommentator, bare 17 år gammel. Han er også aktiv bilsportutøver selv, og jobber ellers som konsulent og sportssjef i Norges Bilsportforbund.
SE MER: