I går fikk vi Atle Gulbrandsens inntrykk av Drive to Survive – i dag er det redaktør av motorsportnettstedet Parcferme.no, Simen Næss Hagen som gir sin vurdering av serien.
I medieverden er «kill your darlings» et godt etablert begrep. For meg som har mest erfaring med skrivende journalistikk, så er jeg godt vant med hvordan et intervju på kanskje to timer skal kokes ned til en sak på størrelsen med et A4-ark. Da jeg tidligere har klipt TV-innslag er jeg også godt kjent med hvordan flere timers råmateriale skal klippes ned til et stikk på 1,5 minutt.
Når vi ser tilbake på hvor innholdsrik 2020-sesongen tross alt var, så er det greit å være forberedt først som sist; det er mange «darlings» som er henrettet i denne sesongen av Drive To Survive. Når du gjennom ti episoder skal ta for deg 10 team, 23 førere og 17 løp – pluss andre relevante profiler tilknyttet sporten – så sier det seg selv at her må det kappes og komprimeres. Du har her altså potensielt 50 enkelthistorier som fortjener 45 minutter hver aleine. Så kan du sikkert gange dette med to eller tre fordi det skapes parallelle historier oppi dette igjen, og da er vi allerede på potensielt 100 gode historier å fortelle.
Det krydde jo av ekstraordinære hendelser i fjor. Mye takket være koronaen selvfølgelig. Der sesongstarten i Australia ble avbrutt nærmest bokstavelig talt i 12. time, etterfulgt av 3,5 måneders pause. Så renner det altså inn; Lando Norris åpner sesongen i Østerrike med å ta sin første pallplass, Max Verstappen krasjer på oppvarmingsrunden i Ungarn og rekker start med knappest mulig margin og Sergio Perez og senere Lance Stroll tester positivt for korona og gir Nico Hülkenberg tre unike sjanser gjennom året.
LES OGSÅ: Atle Gulbrandsen om Drive to Survive
Racing Point overrasker mens Ferrari svikter, og det eksploderer bokstavelig talt ute på banene; først med punkteringer over en lav dekksåle på Silverstone, før vi drar til Italia med både sensasjonsseieren til Pierre Gasly og ikke minst flerfoldige dramatiske krasjer og rødflagg både på Monza og Imola.
Lewis Hamilton sanker rekorder ved først å tangere Michael Schumachers seiersrekord på Nürburgring før han tar rekorden i et såpeglatt Tyrkia der Lance Stroll sensasjonelt tar pole posistion og Sebastian Vettel følger opp med en sensasjonell pallplass, sesongens utvikling tatt i betraktning. Og videre – dramatikken i Bahrain med Romain Grosjeans ubeskrivelige ulykke og George Russells unike Mercedes-sjanse som følge av en koronapositiv Hamilton – der det er Mercedes-teamet selv som «fucker opp» for sin egen junior.
Og sist men ikke minst – alle førerovergangene som som som perler på en snor; Ricciardo til McLaren, Sainz til Ferrari, Vettel til Racing Point som nå kalles Aston Martin, Perez til Red Bull, Albon ut av Red Bull, Alonso tilbake til Renault som nå heter Alpine. Og Haas skifter ut Grosjean og Magnussen med allerede verdenskjente Mick Schumacher fra Tyskland og den russiske nevnemagneten Nikita Mazepin.
Alle disse elementene i avsnittene over er bare et lite speilbilde av 2020-sesongen. Men egentlig er vel bare halvparten av disse belyst. Den andre halvparten er knapt nevnt, om ikke nevnt i det hele tatt.
I stedet må vi bare akseptere at Netflix egentlig kan plukke kun 10 prosent av disse igjen. Spørsmålet blir: Var dette de 10 riktige prosentene å prioritere?
LES OGSÅ: Viaplay Motor Pod er tilbake
For du kommer til å sitte å tenke over følelsen av «hvorfor valgte de ikke å fokusere på det, det og det?». Lar du den følelsen ha overtaket, så vil du sitte igjen med en ny følelse at «njææ, første sesong er fortsatt den beste» og «joda, det var vel omtrent om sesong to, dette her».
Selv mener jeg det er en ålreit opptur fra sesong to, mye fordi sesong to kanskje opplevdes som en nedtur fra sesong én med de forandringene som fulgte med. Men årets sesong er absolutt en opptur igjen når jeg gir det et fair forsøk om å legge fokuset til side på alle de gode enkelthendelse de droppet, og heller tenker på de hendelsene og historiene de faktisk satte fokus på.
For er det noe Netflix har skapt suksessoppskriften sin på, så er det nettopp historiefortellingen. Hvordan de med relativt enkle grep setter elementer vi kjenner godt fra før opp mot hverandre og skaper situasjoner og momenter vi egentlig ikke har tenkt så mye over gjennom sesongen. Nå er vi mer kjent med formatet og triksene til Netflix. Og det er et enkelt faktum at disse grepene har generert en enorm mengde med nye tilhengere til Formel 1, både i Norge og resten av verden. Og det vil sesong tre garantert fortsette å gjøre.
Formatet med sesong tre fortsetter på mange måter der vi har vært. Man følger ikke sesongen slavisk slik man gjorde første sesong. Episodene er fortsatt fordelt med fokus på team og rivaliseringer i stedet for kalender. For oss som både følger Formel 1 tett og har både flerårig jobberfaring og annen relevant utdannelse innenfor mediebasert historiefortelling, så kan noe av rivaliseringen i blant oppleves som overkonstruert. Litt som en småskarp solbærtoddy, der du egentlig vet at rivaliseringen egentlig stemmer mer overens med en mild husholdningssaft.
Så er det igjen dette med å minne oss selv på et par ting. Ser vi dette fra et mer Formel 1-uavhengig syn, hvor du som tilhenger kommer mer fra utsiden og kanskje aldri før har sett Formel 1 som idrett, så er det ikke vanskelig å forstå hvorfor Drive To Survive genererer nye fans. Kombinasjonen av innsikten som gis og underholdningen som skapes gjør at man rett og slett bare må sette seg ned hver søndag det er Formel 1-løp, om man så knapt vet hva motorsport er for noe. For så gøy er altså Formel 1 som idrett og underholdning.
Så vil man alltids kunne diskutere om Netflix har valgt ut de ti rette historiene å fortelle. Når det fins minst 10-15 til som hadde fortjent det samme fokuset. Man skulle kanskje tro at med så mye «goodies» å ta av fra fjorårets sirkussesong så kunne Netflix nå lage tidenes dokumentarsesong. I stedet tror jeg 2020 skapte større utfordringer for innholdsskaperne enn de først hadde ventet seg.
Som bilsporttilhenger så er jeg generelt glad for all underholdning som skapes hvor bilsportens er manuskriptets sentrum. Enten det være seg TV-innslag, filmer eller dokumentarserier. Samtidig blir det da også enkelt å ta seg selv i å irritere seg over kunstneriske friheter som blir gjort, og elementer som avviker ved den logiske virkelighet. Noen av disse elementene tar selvfølgelig Netflix seg tilrette med, for eksempel der de slaktes av Max Verstappen for å klippe inn radiobeskjeder uten sin reelle sammenheng.
Fra et presseståsted vil selvfølgelig slike grep sette store spørsmålstegn ved troverdigheten til produktet. Slike grep kunne aldri vært gjort i et journalistisk øyemed. Men det er også viktig å se på hvilken historie som til slutt er fortalt, hvor det er Formel 1-sporten som til syvende og sist har formet historien som fortelles – og ikke enkeltgrepene som er gjort. Sånn sett kødder ikke Netflix med troverdigheten til sporten på noen som helst måte. Heldigvis.
For å avslutte med en liten lekkasje av episodevinking. Hvis du er opptatt av Romain Grosjeans horrible krasj i Bahrain, og lurer på om det egentlig er mulig å danne seg noen nye følelser rundt denne hendelsen, ja da kan du glede deg til den niende episoden. For alt jeg vet så kan det hende at den episoden alene gjør hele sesongen for deg.
Denne saken er levert i samarbeid med Parcferme.no